@

Kjent svindel med norske mynter

Mynten til høyre er en forfalskning av en 1-krone fra 1877 fra Trollhättan-Svensson. Til venstre en ekte 1-krone fra 1882.

Svindel og juks med mynter er en lang tradisjon i norsk mynthistorie. Enkelte historier har vært ganske spektakulære.

Det finnes mange strenge regler for Det Norske Myntverket og forgjengeren Den kongelige mynt. Sjansen for at det er gjennomført svindel og bedrag på den tiden er svært beskjeden. Før det var det en tid der denne praksisen var litt mindre streng. Og det medførte muligheter og praksis som ikke helt tåler gjennomsyn.

 

Svindel med kongelig aksept

Skal man være ærlig, var det faktisk slik at den største delen med svindel handlet om at konger forlangte langt flere mynter preget enn det var sølv til. Det finnes mange varianter av dette. Et eksempel er fireskillingen fra 1677. Danmark var i krig med Sverige på denne tiden. Muligens for å spare penger, fikk Den kongelige mynt på Kongsberg beskjed om å prege fire- og toskilling i grenaille-kobber. Grenaille-kobber er rett og slett kobber med sølv i. Dette medførte at skillingen ble veldig utvannet. Det var bare 12,5 % sølv i myntene. De var riktignok dobbelt så store som tidligere, men selv med det hensynet var det svært lite sølv i myntene. Pregingen av de 127 800 fireskillingmyntene fra den tiden ble gjennomført med tilsammen 25,5 kilo mindre sølv enn forventet.

Dette er et ekstremt eksempel. Dessverre var sølvverdien i mynter svært varierende også i vanligere tilfeller. En skilling ble av kongelig resolusjon definert som en nittisjettedels riksdaler specie. I realiteten lå den nærmere 1/120. Jo lengre ned i verdi man gikk, jo større avvik var det. Det var ofte slik at jo lenger ut i tid man gikk, jo større avvik. For eksempel hadde en åtteskilling fra Christian IV et avvik på 0,06 gram. En enskilling fra Frederik V hundre år senere hadde et fire ganger så høyt avvik. På enkelte sølvmynter kan det virke lite, men mange bekker små gjør en stor sølvåre.

Fra og med 1816 ble sølvinnholdet fast. Ned til åtte skilling var sølvprosenten 87,5. Nettopp fireskilling og lavere var i 25 % sølv.

 

Myntmestere med urent mel i posen

Så lenge kronen bestemmer verdien av en mynt, er det kanskje mulig å unngå å kalle det svindel. Eller, som det heter, myntretten lå hos kongen. Slik er det hans penger, og man får ta dem for hva de er. Om enn det kan virke som juks.

Det blir vanskeligere å forklare bort når framtredende folk på Den kongelige mynt har kreative tolkninger av pregingsinstruksen. Det mest burtale eksempelet på dette var den Henrik Christofer Meyer. Han fulgte sin far, Henning Christofer, i 1719. Siden han delte initialer med faren, beholdt han like godt farens initialer og symbol som myntmerke. Han beholdt imidlertid ikke farens moral. For der Henning hadde gjennomført sin gjerning upåklagelig i 30 år, var det annerledes med sønnen. Flere mynter hadde for lav vekt og for lavt sølvinnhold.

Meyers svindel kom for dagen da myntene ble målt under kontroll. En rekke mynter fra perioden 1720 til 1727 ble undersøkt. Meyer prøvde å forklare at de underlødige myntene var forfalskninger. Det hjalp ikke, da stempelskjærer Wiff hadde bekreftet at han kjente igjen stempelet fra myntene med størst avvik som sine.

Her kommer et viktig poeng inn. Falskmyntneri var majestetsfornærmelse. I Christian Vs norske lov som kom ut samme år som faren til Henrik begynte i Kongsberg, heter det:

«Understaar sig noen at slaa nogen Mynt uden Kongens Forlov, eller i nogen Maade at fofalske Kongens Mynd, hand bør at straffis paa Ære, Liv og Gods

Meyers liv sto ikke til å redde. Kongen grep inn og benådet ham fra dødsstraff. Dommen ble omgjort til pisking, brennmerking og livstidsfengsel med hardt arbeid på Akershus Festning. Meyer døde to måneder ut i fengselsstraffen.

 

Lang tradisjon med svindel med penger

Når det gjelder falskmyntneri og svindel, så er det likevel privatpersoner som er mest aktive. Norge fikk sine første mynter på slutten av 900-tallet. Det tidligste kjente tilfellet av falskmynteri som vi vet om kom allerede på 1200-tallet. En rekke falske mynter ble preget i Kalfarlien i Bergen med mindre sølvverdi. Disse ble aldri satt ut, kanskje fordi falskmyntnerne ble oppdaget. Straffen på 1200-tallet var ikke mildere enn på slutten av 1600-tallet. For ettertiden er det imidlertid interessant, da disse falske myntene er bedre bevart enn de ekte.

To kjente falsknere hadde til felles at de var oppkalt etter korsikanske frihetshelter. Den første var Pascal Paoli Essendrop. Han ble arrestert i 1799 for å ha satt ut falske åtteskillinger. Mye peker på at han også sto bak forfalskninger av den merkelige valøren 1/15-speciedaler. Mens de sistnevnte er kjent, er det ikke kjent sikkert noen falske åtteskillinger. Paoli ble uansett i 1801 dømt til å miste høyre hånd og å betale omkostninger. Den sjarmerende Paoli ble først benådet av kongen til livsvarig fengsel. Det vil si, ettersom kongen var den ustabile Christian VII, var det sannsynligvis kronprins Frederik eller en annen høyt oppe som gjorde det. Paoli sjarmerte alle, og lyktes å slippe fri mot en kausjon på 5000 riksdaler.

Den andre var den svenske urmaker Carl Napoleon Svensson fra Trollhättan – «den obestrdidde mästaren bland de svenske myntförfalskarna». Gjennom elektrolyseprosess øyltes han å forfalske mynter av svært høy kvalitet på 1870- og 80-tallet. Han ble tatt, sonet fem år og utvandret til USA.

Google Ads Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod temporLorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod temporLorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod temporLorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod temporLorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod temporLorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod temporLorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod temporLorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor